Marit Alsaker Stemland – Steigen

Marit Stemland foto, Steigen kommune«I dag er det jo nesten sånn at jeg ikke kan forstå at det går an å bo noe annet sted enn i en liten utkantkommune i Nord-Norge. Det er godt å bo her!»

 

Da Marit Alsaker Stemland kom til Steigen på 1970-tallet for å bli lærer på den nye ungdomsskolen i det nokså ferske kommunesenteret, kunne hun ikke tenke seg å bli her lengre enn to, tre år. For Marit, som var en skikkelig byjente fra Bergen, skulle det bli ei utfordring å venne seg til livet på bygda:

 

–          Hver vår måtte jeg ta meg en tur hjem til Bergen for å gå i høyhælte sko på asfalten, forteller Marit fra stua i Leinesfjord.

 

Kommunesenteret besto den gangen ikke av mye mer enn skole og rådhus. Men jo bedre Marit ble kjent i Steigen, jo flere utfordringer skulle hun få – og jo bedre skulle hun trives i bygda. Der var blant annet flere engasjerte og relativt nyutdannede lærere, og det var en god del folk i Steigen som var opptatt av et levende kulturelt og politisk miljø.

 

Istedenfor å flytte fra Steigen etter tre år, kjøpte Marit og Bjørn seg tomt og bygget hus i Leinesfjord. Sammen med en gjeng andre mødre som også jobbet og hadde behov for barnepass, engasjerte hun seg i å etablere en privat barnehage. I det nye huset hadde hun god plass. Kommunen ble søkt om tilskudd. Marit ble pedagogisk leder, og to ansatte var raskt på plass. Barn var det i hvert fall nok av.¨

 

–          I kommunestyret og også ellers i bygda fikk barnehageprosjektet vårt en nesten hånlig omtale, forteller Marit. Vi ble møtt med argumenter som at «vi har ikke gått i barnehage, men det er nå blitt folk av oss allikevel» og «Dyrene tar vare på ungene sine selv, det burde vel vi også klare» – vi refererte jo selvfølgelig til kvinnfolkene.  Barnehage ble det allikevel.

 

Som fersk Steigværing ble hun spurt om å være leder for markeringen av Det internasjonale Kvinneåret i Steigen.

 

–          Jeg vet egentlig ikke hvorfor de spurte meg, men kanskje hadde jeg markert meg på en eller annen måte og vist at jeg var interessert i likestillingsspørsmål. Senterpartiet ønsket at jeg skulle melde meg inn og stille til valg til kommunestyret. Godt nok kunne jeg tenke meg å ha innflytelse på kommunens fremtid, men partiet matchet ikke helt mitt politiske ståsted.

 

Snart var en lokal SV-gruppe dannet. Møtene ble avholdt blant batikk og makramé i stua til familien Stemland.

 

Som medlem av kommunestyret på 1980-tallet var hun med på å jobbe frem det såkalte Steigenprosjektet. Ungdom, kvinner og identitet skulle stå i fokus, og kommunen skulle lære å sette tæring etter næring for å snu den negative trenden av utflytting og økonomisk nedgang. Et at Marits hjertebarn fra denne tida ble et bakeri, Steigen Bakst AS. Fem dyktige kvinner sto for at det endelig kom ferskt, deilig brød i butikkene i Steigen.

 

Som leder for likestillingsutvalget i kommunen deltok Marit på en kvinnekonferanse i Bodø i 1989, og hørte Berit Ås fortelle om Kvinneuniversitetet på Løten.

 

–          Dette er noe for oss, tenkte jeg umiddelbart, vi trenger virkelig muligheter for utdanning og kompetanseheving her i distriktet. Vi skal etablere Kvinneuniversitet Nord (KUN) i Steigen!

 

Dette ble Marits urokkelige overbevisning. Til å begynne med møtte ideen mye skepsis. Men hun fant også dyktige medspillere.

 

–          Uten Berit Woie Berg hadde ikke KUN blitt til, sier Marit.

 

Det ble jobbet intenst med prosjektsøknader og drevet stor lobbyvirksomhet. Egnede lokaler fant de i den gamle kroa i Nordfold. Midler til kjøp av huset ble bevilget av Fylkeskommunen, og en stiftelse ble opprettet.

 

–          Det er egentlig ganske utrolig. Tanken på å etablere et Kvinneuniversitet i lille Steigen var en nokså vill idé. Men til og med kommunen, som den gang virkelig hadde det trangt økonomisk, lot seg overbevise og gikk enstemmig inn med en million kroner til etablering av Kvinneuniversitetet. «Vi forstår ikke helt hva dette skal bli,» sa ordfører og rådmann til meg og Berit, «men vi forstår at det er noe bra».

 

Sommeren 1990 reiste Marit med familien til Afrika, til Kongo, for å jobbe på en flyktningskole.

 

–          Da overlot jeg prosjektet til Berit og sa: det her får du gjøre ferdig! Og Berit var utrolig dyktig! Da jeg kom tilbake til Steigen to år senere var Kvinneuniversitetet Nord en realitet! Jeg har jobbet der i over 20 år nå.

 

Kvinneuniversitetet Nord har siden den gang utviklet seg enormt. Kvinneuniversitetet jobber for at kvinners bidrag i samfunnet skal bli mer synlige og verdsatt. Til å begynne med var det mye fokus på utdanning, kursing og kompetanseheving – i et kvinneperspektiv der det var mulig. Tanken var at kvinner kunne bo på KUN i perioder, og ta utdanning kombinert med jobb eller omsorgsoppgaver som de måtte ha hjemme. Etter hvert er oppgavene blitt mer flerfoldige, og Marit har også fått bruke sine erfaringer på internasjonalt solidaritets- og utviklingsarbeid.

 

–          Det går an å etablere kvinnearbeidsplasser i en utkantkommune som blir både regionalt, nasjonalt og internasjonalt viktige. Det er jo Kvinneuniversitet Nord, som nå heter KUN senter for kunnskap og likestilling, et bevis på. Og det har vært utrolig givende å jobbe med prosjektutvikling i forhold til likestilling i utkanten.

 

«I en by ville vi kanskje ikke fått mulighet til å bruke oss selv på samme måte som her. Jeg tror ikke at jeg hadde vært politisk aktiv i Bergen, jeg hadde ikke etablert barnehage, bakeri eller Kvinneuniversitetet Nord. Det er en av fordelene med å bo i en mindre kommune. Du må ta initiativ selv. Du blir sparket ut i ting som du tror at du ikke kan, men som det viser seg at du kan allikevel. Jeg føler at jeg har hatt et rikere liv enn det jeg ville hatt om jeg hadde trippet rundt på mine høyhælte sko i Bergen.»

Tekst Eva – Ditte Donat

Share on Facebook