Sjeiderne – Fauske – Sulitjelma

Valgdeltakelsen var høy i 1913, og over 60 prosent av de stemmeberettigede kvinnene avga stemme i Fauske! Også i nabokommunene var den kvinnelige deltakelsen stor. Det var gruvebyen Sulitjelma som var senteret i den politiske oppvåkningen, og aktiviteten spredte seg raskt til gruvefolkets hjembygder. Sulitjelma ble jo skapt av ”en finn fra hver fjæring”, hele Norge hadde representanter på arbeidsplassene her.

Sjeiderne i Sulitjelma var den eneste gruppen kvinner i industriproduksjonen på stedet. Gruveselskapets ledelse var selv mektig fornøyd med resultatet av den ”dristige” satsingen de startet i 1905. Før dette ble unge menn foretrukket i sjeidingen, men ungdommen var ustabil arbeidskraft, de fleste ble værende bare korte perioder før de for eksempel reiste til Lofoten på fiske. Sjeiding av malm var viktig for produksjonen av svovelkis og for tilførselen av kobberkis til smeltehytta. Verksledelsens usikkerhet og en smule skepsis til forsøket med å ansette kvinner i produksjonen, viste seg å være ubegrunnet. De var lærevillige, stabile og effektive. Sjeidernes arbeid var å skille ut ulike klasser av svovel- og kobberkis fra gråberget.

Kvinnene viste at det gjorde de med langt større nøyaktighet og effektivitet enn de tunge menn og gutter før dem hadde klart.
Allerede to år etter at kvinnene ble industriarbeidere i Sulitjelma, trådte de til for å få innflytelse på egne arbeidsforhold. Da fagforeningene ble stiftet i 1907, gikk sjeiderne «mannsterke» inn i mennenes fagforeninger. Da tariffavtale ble inngått, fikk de også lovnad om 8-timers dag. Verket måtte først bygge husrom for det økende antall kvinner som måtte settes inn i sjeidingen. Fra 1909 var 8-timersdagen en realitet.

Likevel, lønna var lavere enn det de ville oppnådd som menn. Kvinnene på sjeidehuset var nok fullverdige medlemmer av fagforeningen, men mennene var i flertall og så verden fra sitt ståsted. Kvinnenes lønn ble forhandlet som egen sak, og noe likelønn var det aldri snakk om. Deres arbeidsforhold, med iskalde arbeidslokaler og mange skader fra stein som falt på hender og føtter, ble ingen kampsak. Skiftformennene på sjeidingen satt i et oppvarmet rom og overvåket kvinnene, mens sjeiderne frøs seg helseløse.

Sjeidere og formenn utenfor Sjeidehuset på Sandnes ca 1910. Foto: Sulitjelma historielags fotosamling.

Hvordan så mennene på sine kvinnelige arbeidskamerater? Sjeideren Petrine Sørensen, født 1870 i Vefsn, var en av foregangskvinnene. Ugift, men voksen og myndig, må hun ha oppnådd respekt blant de faglige tillitsmennene. Da styret i samorganisasjonen i 1909 skulle velge 4 medlemmer til fabrikktilsynet, foreslo styret selv at ett medlem skulle være kvinne. Sjeider Petrine Sørensen ble valgt sammen med lokale faglige størrelser som O. K. Sundt, Peder Berntsen og Edvard Hofseth. Og nettopp den nye fabrikktilsynsloven i 1909 ble en av de første saker der sjeide-kvinnene tok i bruk sin stemme.
De skrev et telegram til Stortinget og protesterte på det kraftigste over at loven foreslo at kvinner ikke skulle få arbeide nattskift. Sjeiderne ville miste sitt arbeid dersom slike heftelser skulle henge ved voksne kvinners arbeidsliv. Deres argumenter ble hørt og fikk støtte fra uventet hold, nemlig de borgerlige kvinnesaksforkjemperne.

Det ble likevel ikke sjeiderne som sto i fremste rekke for å etablere politiske arbeiderkvinneforeninger. Slike ble det fra 1909 og fremover mange av over hele Fauske kommune. I disse foreningene var flertallet hjemmeværende hustruer til politisk engasjerte menn. Kvinnene hadde allerede i 1910 fått stemmerett ved kommunevalg, og dette må ha påvirket den politiske aktiviteten. Diskusjonsklubber spratt opp, både i Sulitjelma og i bygdene rundt. Klubbene var oftest forbeholdt menn.
Da diskusjonsklubben ”Fremad” i Sulitjelma skulle finne tema for sitt femte møte, ble stemmerett for kvinner satt på dagsordenen. Spørsmålene som skulle tas opp til debatt ble: ”Er det gavnligt at Kvinden har faaet stemmeret?” og ”Hva bør vi gjøre for at sikre mest mulig gavn af deres stemmeræt?”

Diskusjonen var kort og ble protokollført som følgende:
«Formanden Olaf Moen syntes at kvinden var bestemt for naaget høiere end at hun skulde deltage i alt. Han spurte om det ikke var rart at manden maatte være hjemme og konen reiste paa kommunestyret. Eivind Angelsen syntes det var et skjevsyn af formanden og han trodde det var ikke nogen fare om dem blev valgt ind på Stortinget. Edvard Hofseth trodde det var intet ruin for manden om hun var valgt ind i Storting og kommune vis manden bare var godt vant at stelle hjemme.»

Dermed var debatten endt. En «herr Pedersen» fikk godkjent en protokolltilførsel om at diskusjonsklubben burde åpnes for kvinner, da han trodde «at disse snart var i høide med oss».

Ved folketellingen i 1910 var antall sjeidere 81 kvinner. Sjeidingen var en betydelig arbeidsplass, der 78 prosent av kvinnene kom fra de fleste herreder i Nordland fylke. Mange kvinner fra nabokommunene søkte seg hit, bare fra Bodin kom 10 kvinnelige sjeidere. Fra Helgelandskommunene kom 16 kvinner, fra Lofoten 10. Fra Sør-Norge kom 13 kvinner, også Sverige og Finland var representert.

Sjeiderne var en sammensatt gruppe kvinner som alle grep muligheten til å forsørge seg selv i et samfunn der alternativene var få. Over halvparten av sjeiderne var ugifte i 1910, og bare én av 48 ugifte sjeidere hadde barn. Hun var finsk og kom til Sulitjelma via Kiruna. Den nest største gruppen var 16 gifte kvinner. Noen av dem var husmødre og hadde familie på stedet, men de fleste bodde borte fra heimen. I et samfunn uten velferdsordninger var familiefarens sykdom ofte en trist garanti for fattigdom. Sjeidingen var en mulighet for gifte kvinner til å kunne forsørge familien. Enkene sto i samme situasjon, og hele 15 sjeidere var enker. Bare tre av enkene hadde barn med seg på brakka, det innebar at mange barn ble satt bort til oppfostring mens mor var på arbeid i Sulitjelma. To av sjeiderne var fraskilte kvinner, en nokså uvanlig sivil status den gang. Disse to bodde på samme brakkerom, sammen med to ugifte kvinner og en enke. Hadde vi i dag kunnet høre samtalene mellom disse kvinnene, ville vi fått høre rystende fakta om kvinners kår for 100 år siden.

Stemmeretten endret ikke sjeidernes liv, de hadde tatt stemmen i bruk flere år før denne rettigheten kom. Men fagorganisasjonen og stemmeretten ga disse kvinnene en rakere rygg. De sto i en særstilling i Sulitjelma, som de eneste organiserte kvinner. I myldret av tjenestepiker og kokker var det sjeiderne som først viste at kvinner kunne bruke sin stemme og bli hørt.

Tekst: Wenche Spjelkavik