Herbjørg Wassmo – Hamarøy - Portrett

Hun visste ikke når hun først ble klar over den: Farligheten.
De var lenge etter at hun flyttet inn i det vesle spiskammerset bak kjøkkenet, fordi mora mente hun skulle ha et lite rom for seg selv.

Slik åpner Herbjørg Wassmo sin roman Huset med den blinde glassveranda (1981).
Boka ble gjennombruddsromanen hennes og var første del av Tora-trilogien. Bøkene om Tora har fått stor oppmerksomhet og blitt oversatt til mange språk. Wassmo skrev om tabuemner: Incest, vold og voldtekt i forholdet mellom «tyskerungen» Tora, hennes stefar Henrik og hennes handlingslammede mor Ingrid. Søkelyset rettes mot skammelige forhold som tradisjonelt har vært fortrengt og dysset ned i familien, men som Wassmo med sin bok utleverer, smertefullt og nådeløst, for leserne. Herbjørg Wassmos bøker om Tora åpnet øynene hos mange – jenter, kvinner, gutter, menn, – Toras fortelling angår på ulike måter alle. Den er ikke helsvart – tvert imot, – og dette er noe av det som gir romanen dens særegne kraft: Håpet for Tora er der, knyttet til et menneskelig nettverk og omsorg som strekker seg utover kjernefamilien. Og til det å uttrykke seg, også om det aller vondeste.
I den hemmelige notisboka lyder Toras egen røst, og hun trer fram for leseren og seg selv som et subjekt med sitt eget perspektiv. Noe som samtidig gjør det desto tøffere å lese om overgrepene og omsorgssvikten.

Herbjørg Wassmo ble født på Myre i Øksnes, Nordland, i 1942. Hennes foreldre var opptatt av at hun skulle få en god utdannelse, og hun utdannet seg til lærerinne. Wassmo var ung på 1970-tallet og tok aktivt del i «det jeg mener er verdens største revolusjon: kvinnekampen. Jeg har hatt uendelig mange flere muligheter enn mine formødre.» (Intervju med H.W., Klassekampen 22.9.09)

Etter mange år som lærer debuterte Herbjørg Wassmo i 1976 med diktsamlingen Vingeslag. Etter hvert la hun lærergjerningen på hylla og viet seg til å skrive på heltid. Wassmo ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for Huset med den blinde glassveranda, og hun fikk prisen for tredje og siste bok om Tora, Hudløs himmel (1986).

I Hamarøy bodde Herbjørg en periode som ung mens hun gikk på realskole, og her fødte hun sitt første barn. Farens familie og Wassmo-navnet er fra Hamarøy. På Hamarøy er det mange mennesker med et nært og sterkt forhold til Herbjørg Wassmo.
Boka Hundre år (2009) er en milepæl i Wassmos forfatterskap. Her tas leseren med fire generasjoner tilbake, til Herbjørgs ”formor” og oldemor Sara Susanne, født i 1842. Fortelleren beveger seg fram og tilbake i tid, via mormoren Elida, til Elidas datter, til Herbjørgs mor Hjørdis, og til forfatteren selv:

Om morgenen 17. mai 1953 finner Hjørdis meg liggende på loftsgangen i nattkjolen. Hvordan det har seg kan jeg ikke huske. Men at flagget mitt står knekket i skoene hans ser jeg med egne øyne. (413)

Linjene treffer leseren med stor kraft: Fortellingen om incest-utsatte Tora var basert på personlige erfaringer. Herbjørg Wassmo var selv utsatt for overgrep som jente, av sin far. På samme måte som Tora skrev hun om de vonde hendelsene og gjemte notatblokka under fjøsgulvet. Men Herbjørg gikk ikke under som Tora, tvert imot, og dette faktumet virker på et vis uendelig inspirerende.
Hundre år kaster lys bakover i forfatterskapet og utdyper betydningen av menneskelig fellesskap og åpenhet. Særlig er det kvinners verdener som skildres.

Jeg skriver ikke om heltinner, jeg skriver om hverdagsmennesker. Jeg syns kvinners historier tåler veldig, veldig godt å bli fortalt. Så mange menns historier har blitt beskrevet med bravur, også historiene til helt middelmådige menn. (Intervju med Herbjørg Wassmo, Klassekampen 22.9.09)

To følelser eller tilstander går igjen og tvinnes sammen i mange av Wassmos sterke historier: Skam, og lengsel. «Skal det då ikkje vær nokka meir?», spør ungjenta Sara Susanne broren sin, når hun ser giftermålet med Johannes, som hun ikke har noe forhold til fra før, i øynene. Drømmen og tanken om dette «nokka meir» krysser generasjoner og kjønn og driver historiene framover.
Herbjørg Wassmo har gjennom hele sitt forfatterskap latt jenters og kvinners stemmer lyde gjennom sine tekster, også når de forteller om det som ingen har lyst til å høre. Hun tar opp på interessante og levende måter spørsmål knyttet til likestilling og muligheter og begrensninger knyttet til kjønn, og investerer seg selv i sine fiksjoner på måter som tilfører dem nerve og alvor. Hun har en selvskreven plass blant kvinner fra Nordland som har betydd mye for likestilling og kvinnesak.

Tekst Alvhild Dvergsdal