Lillian Næstby – Saltdal - Portrett

Ved kommunevalget i 1955 ble den første kvinne valgt inn i kommunestyret i Saltdal. Det var Lillan Næstby, som representerte partiet Høyre. Lillan hadde fast plass i kommunestyret i perioden 1955 – 1959 og var første vararepresentant i perioden 1959 – 63. Så tok hun pause i en periode, men ble valgt inn på fast plass igjen i perioden 1967 – 71. Det skulle gå 16 år før det ble valgt inn mer enn én kvinnelig representant. Ved valget i 1971 kom det to kvinner inn i kommunestyret, og siden har det alltid vært kvinnelige representanter.

Lillan var interessert i politikk helt fra hun var liten. Hjemme på prestegården i Mo i Rana hadde de en forpakter som het Svein Snefjellå. Han var ingen rik mann på jordisk gods. Han levde med sin familie under enkle kår i prestegårdens bårstue. Men han var en klok og snill og pliktoppfyllende mann som Lillan satte svært høyt. Selv om Lillan også var glad i sin far, prosten, så var det nok ”han Svein i prestgården” som inspirerte henne mest og som ga henne et politisk ståsted for resten av livet.

Under krigen var det ingen partipolitisk aktivitet. Da var alle bare norske, sier Lillan. Men etter krigen begynte folk igjen å gruppere seg i politiske partier. Lillan var politisk aktiv i Høyres kvinnelag i Saltdal, men å skulle bli representant i herredstyret, som det het den gang, var ikke i hennes tanker. Det var ikke for ingenting at folk flest kalte kommunens øverste politiske organ for ”herrestyret”.

Men foran kommunevalget i 1955 ble hun spurt om å stå på Høyres liste. Hun takket ja og kastet seg ut i valgkampen. Hun sier at hun reiste oppover bygda og holdt foredrag på ungdomshusene. Oppmøtet var litt varierende, og hun sier at folk kom nok mer av nysgjerrighet enn på grunn av hennes politiske budskap. Det var ikke vanlig med kvinnelige foredragsholdere den gang. Hun forteller at i Junkerdal kom det ganske mye folk. Det var ennå ti minutter til det annonserte foredraget, men da ropte en person i forsamlingen: ”Du skal bare begynne. Vi er her alle”. Det viste seg at hele den voksne befolkningen i Junkerdal hadde kommet for å høre på henne. Forklaringen hun fikk var at det var så sjelden det var underholdningstilbud i Junkerdal. Om hun fikk mange stemmer fra Junkerdal, vites ikke. Men hun kom inn i kommunestyret.

Der satt hun som nevnt alene kvinne i år etter år. Hun sier imidlertid at hun følte at mannfolkene respekterte henne. Hun kan aldri huske at hun ble latterliggjort eller diskriminert. Men så var Lillan en modig kvinne med meningers mot og store talegaver. Hun var ikke redd for å ta ordet, og hun lot seg ikke vippe av pinnen. Om hun fikk så mye igjennom er en annen sak, men det skyldtes nok ikke at hun var kvinne. Arbeiderpartiet hadde flertallet alene, og det var ikke lett for opposisjonen, som besto av små partier, å få gehør for sine hjertesaker.

Da Lillan gikk ut av politikken i 1971, var hun lettet og glad. Hun hadde tatt sin oppgave alvorlig og hadde hatt fine år som aktiv politiker. Men hun følte at hun var sliten av politisk arbeid og hadde ikke mer å gi. Dessuten var hun kommunal arbeidstaker som sekretær på skolekontoret og følte at å kombinere dette med politiske verv var vanskelig.

Men hun er stolt og glad for å ha banet vei for kvinner i politikken, selv om det skulle gå mange år før den kvinnelige representasjon i kommunestyret kom sånn noenlunde på høyde med den mannlige.

Tekst Christian Næstby