Krigsminnesmerket ved Sommerset

Fangeleiren i Kalvik var en av de mange krigsfangeleirene som ble opprettet langs den planlagte jernbanetraseen fra Fauske til Narvik. Rundt 300 sovjetiske krigsfanger var samlet her. Under besiktigelsen av leirene i Sørfold i mai 1945 skilte Kalvik seg positivt ut. Legen Gunnar Moe skriver at fangene etter forholdene så godt ut og at de hadde fått meget god behandling.

Johannes Martin Hennig, underoffiser i Wehrmacht og prest i det sivile livet var her i 1944 noen måneder ansvarlig for matforsyningen av både krigsfanger og soldater. Han skrev dagbokaktige brev til sin kone under hele sitt opphold i Norge. Hendelsene under flukten skildret han svært detaljert.

Om morgenen den 13. juni 1944 marsjerte 49 sovjetiske krigsfanger ledsaget av to væpnede vakter fra leiren ned til kaia i Kalvika. De skulle fraktes med båt fra fangeleiren i Kalvika til sin arbeidsplass på Sommerset.

Skjøyten «Lomen» var fra Gimsøy i Lofoten og gikk i tysk tjeneste inne i Leirfjorden. Skipperens sønn på 23 år styrte båten den dagen. Som mannskap var grunnet sykdom hyrt inn 21 år gamle Reidar Nilsen fra Sørfold. To væpnede tyske vakter sto for vakthold over nesten femti fanger. Mens to sivile tyske arbeidere som i tillegg pleide å være med på turen, hadde blitt igjen på arbeidsplassen dagen før.

På turen gjorde fangene opprør. Den ene soldaten ble drept, den andre hardt såret. Det norske mannskapet ble hindret i å inngripe. Forbi Berrflåget, der hvor Berrflogtunnelen ender i dag, ble båten styrt i land. Der hvor minnesmerket er hugget inn i berget, gikk opprørerne i land og prøvde å få sine medfanger til å følge etter. 15 fanger begynte herfra en lang og slitsom vei over fjellet mot Sverige.

10 av fangene som var hoppet i land, fant ut at de ikke ville være med på den farlige og strevsomme turen allikevel.  De ba om å bli tatt om bord i båten igjen. Men båten hadde allerede snudd, og fangene der var mer opptatt av å ta vare på den sårede tyskeren og å komme tilbake til leiren. Derfor måtte disse elleve legge ut på en heller ikke enkel tur langs fjorden tilbake mot leiren i Kalvika.

I okkupasjonstiden fantes ikke vei mellom Kalvik og Sommerset. Berrflåget er en glatt og bratt bergside som det er vanskelig å ta seg frem på. Ved Hundstihammaren, der Berrflogtunnelen har sitt sørvestre innslag i dag, sto de bomfast i bratt terreng og kom seg ikke videre. Området er i dag sterk forandret gjennom tunnel og veiarbeid.

Der ble de oppdaget av en båt som var sendt ut for å oppspore de rømte fangene. Til tross for at fangene holdt hendene i været, ble det skutt fra båten. En patrulje ble satt i land, som fant to fanger døde og flere såret. Selv om de bedyret å ikke ville rømme og de tydelig var på tur mot leiren i et åpent lende, ble det gitt kommando å skyte dem. 10 fanger ble henrettet på stedet.

På ettermiddagen ble likene hentet med båt. Medfangene måtte frakte dem på jernvogner fra kaia opp til leiren hvor de ble liggende i to døgn for å avskrekke fra flere fluktforsøk. Senere ble de gravlagt på gravplassen i Aspfjorden.

15 fanger la ut på den lange og strevsomme veien over fjellet mot Sverige. De dro oppover den bratte fjellsiden for å komme seg vekk fra fjorden og for å nå den svenske grensen fortest mulig. De tok med seg våpnene fra sine vakter.

Tre av dem måtte bli igjen på norsk side. De klarte antakelig ikke påkjenningene av en slik høyfjellstur.

Det ble sendt ut patruljer som skulle forfølge de rømte fangene. Men forfølgerne viste ikke den store iveren. To ganger traff de på rømlingene uten at det fikk konsekvenser. En siste patrulje, som ble sendt ut noen dager etter flukten, fikk tak i Aleksej Kusmitsj. Han var enten såret eller veldig avkreftet og gjorde ikke motstand. Han ble forhørt og så skutt på stedet.

Et par år etter krigen ble levningene av en russefange funnet ved Sommersetvannet. Skjebnen til den tredje, som ikke ble med hovedgruppen til Sverige, er ukjent.

12 fanger klarte den lange turen til Sverige. De passerte grensen til Sverige antakelig enda samme natt og brukte herfra en av de vanlige fluktrutene langs nordsiden av Vastenjaure. Ved Vastenjaures utløp fantes det en gamme den gangen. Her skilte de lag. Noen måtte pausere, mens andre fortsatte langs elven. 18. juni, 5 dager etter flukten, nådde de første tre rømte fanger Suorva. Samer hadde plukket dem opp og ført dem frem med båt. I Suorva tok svensk politi hånd om dem. Eksfangene ble avhørt. 22. juni ankom den siste puljen av de 12 fanger ved Suorva. Herfra ble de sendt til Lissma gård i i Huddinge kommun, som var en oppsamlings- og interneringsleir for sovjetsoldater i 

ikke videre. Området er i dag sterk forandret gjennom tunnel og veiarbeid. 

Der ble de oppdaget av en båt som var sendt ut for å oppspore de rømte fangene. Til  tross for at fangene holdt hendene i været, ble det skutt fra båten. En patrulje ble satt i land, som fant to fanger døde og flere såret. Selv om de bedyret å ikke ville rømme og de tydelig var på tur mot leiren i et åpent lende, ble det gitt kommando å skyte dem. 10 fanger ble henrettet på stedet.

På ettermiddagen ble likene hentet med båt. Medfangene måtte frakte dem på jernvogner fra kaia opp til leiren hvor de ble liggende i to døgn for å avskrekke fra flere fluktforsøk. Senere ble de gravlagt på gravplassen i Aspfjorden.